Religion er et viktig tema for mange mennesker. Det er ikke noe tema mange tar lett på. Og hvorfor skulle de det? Det er snakk om kanskje det største spørmålet i livet, hvor kommer vi fra? Hva er meningen med livet? Derfor er det jo lett og forstå at når et mennesket har brukt lang tid på å gjøre seg opp en mening om dette spørsmålet vil de ikke forandre mening etter en snau times samtale med en skoleelev på oppdrag fra læreren sin. Men, kanskje førte min samtale med en kristen person oss begge i en mer selvkritisk retning.
Siste skoletime i historie og filosofi benyttet jeg på å snakke med en kristen jente som jeg for anonymitetens skyld la vær og skrive navnet på. Hun er oppvokst i en kristen familie og har vært kristen hele sitt liv. I den grad et lite barn kan være religiøst orientert selvfølgelig. Da jeg spurte henne om det var noe hun var helt sikker på svarte hun ja og den sokratiske samtalen var igang. -Jeg vet at den kristne Gud eksiterer.
Jeg ser på meg selv som ateist. Med det mener jeg anti teist. Teisme er en overbevisning om at det finnes noe hellig over mennesket i orden som på en eller annen måte tilbes. På tross av dette fornekter jeg ikke eksistensen av en gud, men når jeg da bruker det ordet mener jeg ikke hellig, elskende eller handlende i menneskenes virkelighet. Jeg mener en første årsak, eller en skaper. Og dette mener jeg er anderledes fra hva religioner som kristendommen mener med begrepet Gud.
Med utgangspunkt i påstanden om at den kristne Gud eksister startet vi vår sokratiske samtale. Denne førte oss langt vekk fra utgangspunktet vi hadde. Gud allmektighet, menneskers frie vilje og syndefallet ble fort deler av samtalen. Religion er et stort tema, og man kommer lett innom andre ting en det man begynte med fordi alt er så sammensatt. Min samtale partner reagerte veldig forskjellig på de forskjellige temaene vi kom innom mens vi snakket sammen. Noen temaer ble besvart raskt og enkelt, mens andre; som hvorfor det skjer så mye ondskap i verden, ble besvart med større tvil, men likevel besvart. Etter at økten varforsvunnet bak gode spørsmål og svar spurte jeg mitt filosofiske objekt om hun mente at hun hadde oppnådd støre innsikt og viten. Vi var begge enige om at vi hadde oppnådd mer kunnskap om motpartens standpunkt, selvom ingen av oss hadde revurdert vårt eget. Vi hadde utvidet vår horisont innenfor et felt som vi ellers kanskje ikke hadde satt oss inn i. Derfor vil jeg si at den sokratiske samtalen virker som et opplysende middel, selv om den nødvendig vis ikke forandrer motpartens verdensbilde. Derfor vil jeg også fremme et forslag om at denne metoden blir brukt mer i undervisningen. Spesielt i et fag som dette.
