Etikk og Politkk

Den politiske filosofen Machiavelli fra Firenze, ville holde etikk og moral utenfor politikken. Han mente de to ikke hadde noe der å gjøre. Politikkens mål, sa Machiavelli var å holde staten stabil. For å oppnå dette målet mente han at makthaveren, eller makthaverene kunne ta seg store friheter. Først og fremst måtte de glemme etikk og moral. Målet helliger midlene sa Michiavelli, derfor var moral uvestentlig, fordi man kan bruke umoralske midler for å oppnå et større moralsk mål. Jeg mener Machiavelli har rett, men på akkuratt dette punktet er han litt utopisk i sin tankegang. 

Selv de største institusjonene og systemene i samfunnet er bygget opp av mennesker. Det er enkeltindivider som utgjør dem. Derfor blir menneskeskapte institusjoner og systemer også selvsagt påvirket av enkeltmenneskene som utgjør dem. Dette gjelder også for politikk som Machiavelli snakket om. Jeg tror han var fullstendig klar over det jeg har skrevet jeg, det jeg ikke tror er at han tok inn over seg omfanget. Moral og etikk står nemlig sterkt i menneskers liv. Så sterkt, at jeg personelig ikke tror det er mulig å bedrive politisk arbeid uten å dra inn sin egen moral. Etikk og moral er en av de viktigste begrunnelsene når vi tar besluttninger. Svært få, om noen. klarer å se på et problem 100 % kaldt og logisk, selv om dette kanskje er ønskelig. Machiavellis ønskefyrste er etter min mening en ikkeperson. En tenkt supermann som han antagelig aldri fant, og ingen vil finne. Mennesker, politikk og moral er for tett sammenknyttet.

Kilde:

Historie og Filosofi 1

Frihet

Mennesket er ikke fritt. Mennesket er en slave, eid av samfunnet, kulturen og loven. Vi er bundet av sosiale koder og kulturelle forventninger. Vår realistiske  frihet til å velge begrenses av menneskets flokkdyrmentalitet. Vi vil være en del av den kollektive helhet, derfor er vi skjelden villige til å krysse majoritetens forventninger. Vi er avhengige av å ikke støtes ute fra den gruppen vi er en del av. Jeg mener at total frihet, som alltid er personlig, ikke kan oppnås uten å løsrive seg fra både sosiale og kulturelle normer. 

Mennesket er også bunnet av lovene som gjelder der det oppholder seg. Det høres selvsagt både rart og umoralsk ut at lover forhindrer menneskets frihet, men jeg tror det er en oversett realitet. Vi er nemlig ikke frie til å gjøre hva vi vil hvis vi tvinges til å følge et lovverk. Ja, vi har frihet innenfor visse grenser, men er det egentlig sann frihet? Vi har ikke friheten til å ta liv, ei friheten til å ta det vi vil ha. Jeg mener nemlig at friheten er total eller ikke eksisterende. Total frihet er den eneste frihet. Friheten til å leve nøyaktig slik man ønsker. 

Selvsagt er ikke slik frihet en god ting for noe samfunn. Dersom alle mennesket i et samfunn har friheten og retten til å gjøre som de vil vil samfunnet falle fra hverandre. Det blir et paradoks, dersom man har frihet til alt har man også frihet til å forhindre andres nevnte frihet. Vi nærmer oss nå mitt poeng med dette blogginlegget; frihet er overvurdert. Vi lever i en verden hvor frihet blir sett på som ensidig godt, jeg mener dette er for lite reflektert. I et fungerende samfunn må man legge lenker på menneskets frihet. Det er dette samfunnet er til; Gjennom å skaffe skolegang etc. tar samfunnet vekk store deler av menneskets frihet, og dette er ikke nødvendigvis en så dårlig ting. Etter min mening er urmannen den frieste av alle menn fordi han ikke hadde noe forhold til hverken lover, kultur eller samfunn, men til tross for all hans frihet var hans fysiske levestandard helt sikkert lavere. Valget står mellom frihet og samfunn. Det valget er det kanskje opp til den enklete og ta selv om det ene alternativet kan virke så uendelig langt unna.