Gresk Påvirkning På Den Romerske Kultur

Romersk kultur ble utvilsomt veldig farget av møtet med den greske. Man kan se store likheter innenfor klesstil, og kunst; som  for eksempel teater. Dessuten var den grekse litraturen en stor inspirasjon for de romerske forfatterene, historikerne og poetene. Og i gresk stil skrev de både komedier, tragedier og historiske verk.

Det romerske utdanningssystemet var også sterkt påvirket av den greske modellen etter erobringen av Hellas. Læringen forgikk stort sett i hjemmet, der guttene ble lært romerske skikker og lover, og ble dessuten foreredt på livet i hæren gjennom fysisk trening. Jentene ble lært sying, veving  og spinning, og ble dermed forberedt på et liv i hjemmet.

Språk og religion var dog kanskje de viktigste feltene for gresk påvirkning. Det romerske, eller latisnke alfabet, som er det vi bruker i dag, er sterk påvirket av det greske. Og det er nærliggende og spørre seg hvilke bokstaver vi ville brukt i dag uten den utenlandske påvirkningen på det romerske skriftspråket. Ville vi skrevet på gresk, eller kanskje en helt annen variant av dette alfabetet?

Den romerske mytologien er en nesten skamløs kopi av den greske. Den består av de samme sagnene de samme heltene og de samme Gudene, dog med litt forandrede navn. Zevs heter Jupiter og Ares kalles Mars. Men, det romerske religiøse libet var ikke bare preget av gresk påvirkning. En mengde kulter og religøse grupper ble spredt i det romerske imperiet som følge av erobringene. 

Alt i alt var romerriket en mengde forskjellige kulturer som ble blandet og tilpasset så de til slutt skapte kulturen i det romerske imperiet. Det var ikke bare den greske kulturen, men også mange andre kulturer som smeltet sammen.

Den Sokratiske Metode og Religion

Religion er et viktig tema for mange mennesker. Det er ikke noe tema mange tar lett på. Og hvorfor skulle de det? Det er snakk om kanskje det største spørmålet i livet, hvor kommer vi fra? Hva er meningen med livet? Derfor er det jo lett og forstå at når et mennesket har brukt lang tid på å gjøre seg opp en mening om dette spørsmålet vil de ikke forandre mening etter en snau times samtale med en skoleelev på oppdrag fra læreren sin. Men, kanskje førte min samtale med en kristen person oss begge i en mer selvkritisk retning.

Siste skoletime i historie og filosofi benyttet jeg på å snakke med en kristen jente som jeg for anonymitetens skyld la vær og skrive navnet på. Hun er oppvokst i en kristen familie og har vært kristen hele sitt liv. I den grad et lite barn kan være religiøst orientert selvfølgelig. Da jeg spurte henne om det var noe hun var helt sikker på svarte hun ja og den sokratiske samtalen var igang.  -Jeg vet at den kristne Gud eksiterer. 

Jeg ser på meg selv som ateist. Med det mener jeg anti teist. Teisme er en overbevisning om at det finnes noe hellig over mennesket i orden som på en eller annen måte tilbes. På tross av dette fornekter jeg ikke eksistensen av en gud, men når jeg da bruker det ordet mener jeg ikke hellig, elskende eller handlende i menneskenes virkelighet. Jeg mener en første årsak, eller en skaper. Og dette mener jeg er anderledes fra hva religioner som kristendommen mener med begrepet Gud.

Med utgangspunkt i påstanden om at den kristne Gud eksister startet vi vår sokratiske samtale. Denne førte oss langt vekk fra utgangspunktet vi hadde.  Gud allmektighet, menneskers frie vilje og syndefallet ble fort deler av samtalen. Religion er et stort tema, og man kommer lett innom andre ting en det man begynte med fordi alt er så sammensatt. Min samtale partner reagerte veldig forskjellig på de forskjellige temaene vi kom innom mens vi snakket sammen. Noen temaer ble besvart raskt og enkelt, mens andre; som hvorfor det skjer så mye ondskap i verden, ble besvart med større tvil, men likevel besvart. Etter at økten varforsvunnet bak gode spørsmål og svar spurte jeg mitt filosofiske objekt om hun mente at hun hadde oppnådd støre innsikt og viten. Vi var begge enige om at vi hadde oppnådd mer kunnskap om motpartens standpunkt, selvom ingen av oss hadde revurdert vårt eget. Vi hadde utvidet vår horisont innenfor et felt som vi ellers kanskje ikke hadde satt oss inn i. Derfor vil jeg si at den sokratiske samtalen virker som et opplysende middel, selv om den nødvendig vis ikke forandrer motpartens verdensbilde.  Derfor vil jeg også fremme et forslag om at denne metoden blir brukt mer i undervisningen. Spesielt i et fag som dette.

Symboler - Sier mer enn tusen ord?

Symbolet ofte en veldig enkel tegning. Noen få linjer og sirkler satt sammen til et bilde. Men selv om det er svært enkelt sier symbolet mye, det sier mye over veldig kort tid. Dette er fordi vi assosiererså mye med bilder. Et bilde av en mann som går over et gangfelt kommuniserer mye mer effektivt med oss, enn en tekst som sier det samme. I mange tilfeller sier altså et bilde, eller et symbol mer enn 1000 ord. 

Jeg skal ta for meg tre symboler, et greskt, et egyptisk og et kristent. Jeg vil begynne med det første, det greske symbolet fasces. Det symbolet forestiller en øks eller en hellebard som er omgitt av almtrestokker. Den visuelle fremstillingen av symbolet viser atøksebladet stikker tydlig frem og marker seg mye mer en noen av de individuelle trestokkene gjør. Den greske betydningen av facsesen har gått tapt for ettertiden, men romerene brukte den som symbol for makt. Noe  som er lett og forstå: Øksen som er et mektig våpen stikker seg ut blant trestokkene, øksen er dessuten det verktøyet man bruker for å hugge til trestokker. Noe annet som er intressant er at Fascesen var symbolet for Mussolinis Italia, og ordet Fascisme stammer fra navnet på nettopp dette symbolet. 

Så til det egyptiske symbolet. Her har jeg valgt symbolet Ba. Den billedlige fremstillingen av dette symbolet viser en fugl, ofte med sterke farge, og fuglen har menneskehode. Ikke bare er Ba ment å symbolisere menneskets sjel, men man trodde også at Ba var den av sjelens fem deler som gjorde et menneske unikt. Egypterne trodde at Ba kunne overleve kroppens død, og hver dag fly Ba rundt i verden, men om natten kom den tilbake til sin gamle kropp. Bilde av Ba syns jeg sier mye. Menneskehodet representerer at det er snakk om en del av et menneske eller en del av et menneskes sjel. Fuglekroppen representerer kanskje sjelens utstrekkningskraft.  Mange har sikkert hørt uttrykket "sjelens vinger". 

Jeg er veldig intressert i korstogene. Jeg kan ikke svare helt på hvorfor, men jeg er både intressert i religion og middelalderen så det er kanskje noe der. Derfor har jeg valgt Jerusalem korset som det siste symbolet. I forhold til fascesen og Ba er ikke Jerusalem korset veldig gammelt. Det oppsto i den så kalte 'korsfarertiden' og var symbolet for staten som oppsto etter at kristenheten okkuperte byen Jerusalem i 1099. Symbolet som viser et stort kors omgitt av fire små, skal vist nok symbolisere flere ting. En forklaring er at de fem korsene symboliserer de fem sårene kristus fikk når han hang på korset. En annen er at de fire små korsene symboliserer de fire evangeliene eller de fire verdensretningene, mens det store korset symboliserer frelseren, Jesus Kristus. Det er dog viktig å huske på at Jerusalem korset var ikke et helt "nytt" symbol når det oppsto. Det er bygd på det tradisjonelle latinske korset som er mye eldre. Det ble blant annet brukt som et hedensk symbol for milleniumet lenge før kristendommen oppsto. Dermed er Jerusalem korset er relativt nytt symbol med eldgamle aner. 

Hva er følelser, Hva er fornuft?

Kan myter gi oss bedre kunnskap om følelser og relasjoner mellom mennesker enn hva fornuften kan?

Dette er et stort spørmål som blant annet innvolverer problemene "hva er fornuft?" og "hva er følelser?" For å svare på dette sprøsmålet tror jeg det er best og først prøve å tenke seg hva fornuften tilfører av kunskap om følelser og relasjoner mellom mennesker. Hva fornuften er, og om vi kan stole på den eller ikke har alltid vært et stort spørsmål innenfor filosofien.  Der skiller man ofte mellom fornuften og sansene. Sansene eller persepsjonen er det man oppfatter med synet, hørselen, luktesansen osv. Ved første tanke er det lett og tenke at det vi til en hver tid kan oppfatte rundt oss må være sant, men når man går litt i dybden på tingene er nødvendigvis ikke det tilfellet. Jeg vil ta et eksempel: Du og en fargeblind person står å ser på en brannbil. Du ser et rødt kjøretøy, men den fargeblinde ser en grønn. Eksisterer da den røde brannbilen? Er det i det hele tatt den samme bilen? Kan vi da vite hvordan noe ser ut? Nytt eksempel: Eksisterer det vi ikke sanser? Hvis du har tatt brannbilen nevnt over og satt den i en lyd og lukttett garasje, eksisterer den da? Du har da ikke noe sanselig grunnlag for å si at brannbilen finnes. Du kan selvfølgelig gå inn i garasjen å si: "Se, der er den!", men en skeptiker vil da kanskje svare: "Ja, nå er den der, men det var den nødvendig vis ikke istad!". Det du da står igjen med for å forsvare at brannbilen er inne i garasjen før du åpner døren er fornuften. Den tilsier at det som fantes før du lukker porten bør også finnes etter at du lukker den. Du kan da appelere til kynikerens fornuft for å overbevise ham. Spørsmålet er om det vil ha noen virkning. Fornuften har nemlig også sine baksider. Sanseintrykkene kommer fra sansene, men hvor kommer fornuften fra? Et sted må du ha lært det du kan. For eksempel gjennom erfaringer, ellet teoretisk læring. Men, er det ikke gjennom sansene at du opptar denne kunnskapen? Er vi ikke da like langt? Mange mener kunnskap og fornuft ikke er det samme. De mener at det er medfødt og naturlig for mennesket og vite at 2 + 4 =6.  Det kan godt være, men er 2 + 4 alltid 6? Eksempel: I tillegg til vårt vanlige matematiske system finnes det noe som heter tropisk matmatikk, dette er et system skapt av moderne matematikkere for å løse deres moderne problemer. I tropisk matmatikk er summen av to tall alltid det høyeste tallet. Altså er 2 + 4 lik 4. Dermed er til og med det som ser veldig opplagt og gitt ut nødvendigvis ikke det likevel. Et enkelt mattestykke er kanskje helt avhengig av menneskelige valg, og uavhengig av den enkeltes fornuft?

Så tilbake til saken. Menneskelige følelser er noe veldig, veldig komplekst. Hvorfor elsker mennesker hverandre? Hvorfor hater vi hverandre, eller missunner hverandre? Dette kan det jo gis mange komplekse forklareringer på, men jeg skal prøve trekke frem hva fornuften og myten kanskje kan føre til fatet. For å gjøre dette tror jeg det er best og bruke et eksempel. Og hva er vel et bedre eksempel enn å begynne på bunnen. Hvordan ble mennesket til? Jeg skal gi et eksempel på en fornuftsmessig og en mytisk svar på dette problemet. Det mest kjente eksempelet på det siste er selvfølgelig den bibelske skaperfortellingen: På fem dager skaper Gud himmelen, jorden, natten, dagen, alle fiskene og alle dyrene. Så på den sjette dagen skaper Gud mennesket, i sitt eget bilde. Og det er dette med at han skaper mennesket som seg selv, som er vesentlig. Hvorfor har mennesket følelser? Jo, fordi Gud har alle egenskaper, dermed blir disse ført over på mennesket. Gjennom personlighetstrekk, og, følelser. Så til fornuften. Her vil jeg bruke den Darwinistiske evolusjonsteorien som analogi. I følge evolusjonsbiologien ble det moderne mennesket til over millioner av år med mutasjoner i genene fra generasjon til generasjon. Fordi noen av disse mutasjonene er gunstige og noen ikke, overlever de organismene med mest gunstige gener, og disse organismene får parre seg og føre sine gener videre. De som er evolusjonens tapere, dør og forsvinner. Dermed er den Darwinistiske forklaring på menneskets følelser at det er gunstig for mennesket, ellers ville de har forsvunnet for lenge siden. Følelsene er et middel for at menesket skal fungere som sosialt vesen. 

Så til slutt og som konklusjon kan vi ikke la vær å spørre: hvor kommer myten fra? Hvis myten har oppstått fra fornuften er vi like langt, da er spørsmålet helt unødvendig. Hvis den har oppstått gjennom sanseutrykk kan vi stole på dem da? Det store spørsmålet i denne sammenhengen blir da; hvor kommer mytene fra? Hvor har de opphav? For å konkludere: Myten kan nok ikke gi oss bedre kunnskaper om menneskets følelser, men den kan gi oss andre kunnskaper enn det fornuften kan. Fornuften er rasjonell. Myten er analogisk og symbolsk. Kan de forenses?

Athene - Krig og Visdom

Athene er grekernes "svar" på Thot. Hun er visdommens gudinne, men har også domene over krig og strategi. Noe som kanskje går hånd i hånd, ivertfall i et samfunn og i en tid da krig var så viktig. Hun hadde aldri vært barn, og hun var alltid jomfru og hadde aldri en noen annen kontakt med menn en et misslykket voldtektsforsøk utført av smeguden Hefastus. Hun var datter av Zevs, gudenes konge, og Parthenon på Akropolis høyden er dedikert til henne.

En myte forteller at Athene og Poseidon en gang konkurerte om hvem som skulle bli Athens skytsgud. De ble enige om at de skulle gi Athenerene en gave hver, og så skulle de velge hvilken av gavene de foretrakk. Den som skapte den beste gave skulle bli Athens beskytter. Legenden sier så at Poseidon skapte en vannkilde, men denne var lite næringsrik og salt, så den ble ikke tatt så godt imot blant innbygerne i byen. Da fant Athene på oliventreet. Det viste seg å være et serdels godt trekk. Treet kunne brukes til mye: treverk, olje og mat. Athernerne foretrakk selvfølgelig Athenes gave fremfor Poseidons salte og ubruklige vannkilde. Dermed ble Athene byens skytsgudom, derav navnet: Athen. 

Denne myten er nært knyttet til naturlige fenomener: "Hvorfor er vannet utenfor Athen så salt? Hvorfor er oliven treet så nyttig, og hvordan havnet det her?" Myten er rett og slett et godt eksempel på en historie som prøver å forklare nære naturlige fenomener. Imotsetning til myten om Thot som jeg skrev om i forige blogg, som tar for seg mer innfløkte temaer. Dessuten berører myten også menneskelige temaer. Jeg har i tidligere nevnt at jeg mener gudene i de gamle gudelærene er lettere å identifisere seg med enn i de nyere monoteistiske religionene. I denne myten er det en konkuranse mellom to guder. En konkuranse som går ut på hvem som skal "beskytte" et område. Her mener jeg det er lett og trekke linjer til kriger eller konflikter over geografiske områder. Kanskje til og med en borgerkrig Athenere imellom. Spessielt når Athene også er guden for krig. 

Athene og Thot er to ganske forskjellige guder, selv om de begge hersker over visdommen. Denne forskjellen sees best når man leser mytene angående dem. Der Thot er en gud som "tar seg av" indre menneskelige temaer på et overmenneskelig nivå er Athene helt motsatt. Som vi ser i myten som omhandler Athen og også andre lignende myter ser vi at historiene om Athene prøver å forklare fenomener i naturen på en måte som angår mennesker. På likhetssiden kan vi jo sette opp at både Thot og Athene tilhører rike mytologiske og polyteistiske religioner, der gudene er knyttet mye tettere til menneskene enn vi ser i for eksempel kristendommen eller Islam. 

Det er ikke så mange indikasjoner i mytene på at Athene er en krigsgudinne. Det er eksempler på at Athene hjelper de greske heltene ut av problemer de havner i, og hun ble ofte avbildet med et spyd, en hjelm og et skjold kalt Aegis, men det er stort sett alt som forener Athene med krig som jeg har klart å grave frem. Dette kan jo blant annet være fordi grekerne hadde en annen krigsgud, nemlig Ares som kanskje var mer aktuell i krigsmyter enn Athene. 

Thot - Visdommens Gud

Egypternes gud for skrivekunst og visdom er ofte vist som et mennesket med hodet til en ibis, som var en hellig fugl i det gamle Egypt. Gamle Egypt var en sivililisasjon som oppstod for cirka 5000 år siden rundt nilens bredder. Den er kjent blandt annet for sine pyramider og andre mektige byggverk, men også for sin rike gudelære. Thot er guden egypterne mente fant på alfabetet (hieroglyfene) og skrivekunsten. Han er dessuten guden for visdom og man trodde han var den egentlige forfatteren av alle vitenskapelige, religiøse og filosofiske verk. Egypterene mente faktisk også at de andre gudene i ikke kunne eksitere uten Thots ord eller språk.

En myte forteller at Thot har observert de tre store slagene mellom godt og ondt. Det første av disse var mellom gudene Ra og Apep, det andre mellom Heru-Bekhutet og Set, og det tredje og siste mellom Horus og Set. Thot oppgave i denne myten var og lege sårene til slosskjempene så kampene ikke tok slutt.

I denne myten representerer de "onde" gudene (Set og Apep) kaos, mens Ra, Heru-Bekhutet og Horus representerer orden og det etablerte. Thot skal dermed opprettholde balansen mellom orden og kaos, godt og vondt. Jeg tror ikke at denne myten nødvendigvis prøver å forklare et naturfenomen, men kanskje aspekter ved menneskers natur. Jeg at egypterne identifiserte seg med gudene sine. Dermed blir denne myten en måte og forklare at mennesker kan være både gode og onde uten at de er bare en av delene. Vi snakker ofte om onde mennesker, men kan i det hele tatt et menneske være bare ondt? Eller pågår det til en vær tid en  kamp mellom kaos og orden inne i oss?

Myten om Thot og de tre store slagene forteller oss litt om egypternes verdensbilde. Det viser oss at egypterne prøvde å gi de store og viktige fenomene i verden et menneskelig og enkelt preg, for å gjøre dem mer lettfatelige. No som nødvendigvis ikke er tilfellet for dagens religioner.

For å konkludere vil jeg si at Thot kanskje er en  mer "menneskelig" gud enn de andre gudene som ofte fokuseres mer på å forklare naturfenomener osv. Thot er en god som er mer påtakelig, ikke bare i myten nevnt ovenfor, men også i andre myter. Egypterne mente f.eks. at det var han som skapte kalenderen med 365 dager. Med egypts rike gudelære skulle det bare mangle at de hadde en gud for litt mer menneskelige afærer en verdens skapelse.